Våre opplevelser og erfaringer med andre mennesker tidligere i livet danner forventninger og og relasjonelle mønstre for hvordan vi møter andre, forventer å bli møtt av andre, og hvordan vi møter oss selv. Disse mønstrene som er en tilpasning kan over tid bli en dårlig tilpasning, som forhindrer og forringer vår livskvalitet og lykke. Slike mønstre kan være vanskelige å få helt tak på og være bevisst. Vi har en tendens til å gjenskape tidligere opplevelser. En psykolog kan hjelpe deg med å bli bevisst mønstrene, og forsøke å unngå å handle på dem. Dette igjen vil gi deg en unik mulighet til å oppleve de underliggende følelsene for hva som driver disse mønstrene. Det handler altså om å gi seg selv en ny og korrigerende relasjonell og følelsesmessig erfaring. Under kan du lese mer om noen typiske relasjonelle opplevelser.

Konfliktskyhet

​Konfliktskyhet sammenfaller ofte  men ikke alltid med unngåelse og lav selvfølelse. Selve konfliktskyheten kan oppleves som frykt for uenigheter, krangler men også unngåelse eller frykt for å ytre egne behov og ta plass. Det kan derfor overlappe med å føle seg mindreverdig.
 
Selve skyheten i konfliktskyhet handler om unngåelse. Man skyr situasjoner hvor ubehaget trigges. Problemet er derfor ikke uenigheter men ubehaget som skapes når man skal stå opp for seg selv, eller være uenig med andre.
 
Mange, men ikke alle, som strever med konfliktskyhet har hatt negative opplevelser med sinnehåndtering fra mennesker rundt seg i sin oppvekst. Nervesystemet forbinder derfor aktivering av sinne, frustrasjon eller irritasjon som en trussel, og dette inkluderer ens eget sinne og ikke bare andres. På et ofte ubevisst nivå trigges vår frustrasjon, irritasjon og sinne ofte. Det kan være i møte med en vanskelig eksamensoppgave, at bilen streiker på vei til jobb, at kjæresten misforstår noe vi prøver å forklare, eller at en kollega tok den siste kaffen uten å sette på ny kaffe.
 
Den undebevisste aktiveringen vil igjen bli regulert via angst/ubehag, selvkritiske prosesser og til slutt unngåelse. Det kan derfor føre til isolasjon og ensomhet.

Ensomhet

​Ensomhet er ikke det samme som å være alene. Man kan være alene uten å føle seg ensom, og man kan være sammen med andre og fortsatt føle seg ensom. Ensomhet er derfor forbundet med mentale prosesser og emosjonell regulering som isolerer oss følelsesmessig og setter opp en vegg mellom oss og andre. Akkurat hvilke reguleringsstrategier og mønster det er varierer, men det er noe man kan bli bevisst og komme ut av.
 
Ensomhet sammenfaller ofte med selvkritiske prosesser og depressive symptomer.  For å snu på det: ensomhetsfølelsen forteller oss at vi har mindre kontakt med andre enn vi ønsker oss. Samtidig fører ofte dette ikke til motivasjon for å gjøre noe med det. Dette er fordi ensomhetsfølelsen også ofte inneholder negative tanker og følelser om oss selv, for eksempel at vi er annerledes eller at vi har lav verdi og andre ønsker ikke å være med oss. Dette bidrar til hjelpesløshet og håpløshetsfølelser som igjen forverrer depressive symptomer. Det kan derfor bli en ond spiral som en selv ikke greier å komme seg ut av uten hjelp.